Bollinger lager gode champagner, og det er spesielt druen Pinot Noir som her gjelder. Med sin harmoniske og rike stil kan husets profil bli litt kommersiell og "likandes". Mens flere og flere produsenter ønsker mindre og mindre dosage, lager huset fremdeles relativt rike champagner med dosage på 8-10g/l, Selv deres RD tapninger fremstår som fyldige og rike, selv om dosagen her er endel mindre (3-4 g./l). Mye av grunnen til den rike stilen er fermentering i små eikefat og at reservevinen deres (til Special Cuvèe) blir lagret lenge og at de blir lagret på magnumflasker. Bollingers "chef de cave" Matthieu Kauffman sluttet plutselig i april 2013 og flere mener han kan bli vanskelig å erstatte.
Men det er deres Vielles Vignes Francaises som skiller seg ut og som ligger på et betydelig høyere nivå enn Bollingers andre cuvèer. Med sin monumentale struktur og stålsyre, er det kun Salon, Krug Le Mesnil og Cristal som kan matche de på en god dag.
Takk spesielt til Rune og Christoffer for arrangement og tid brukt. Maten var OK, en salt kylling ødela litt, men en god smaksrik entrecote rettet opp inntrykket !
Men vi begynte med en raring:
L`Alchimiste Extra Brut 2006, David Lèclapart
Veldig rød farge for en rosè champagne. Dette er en saigneè og en veldig orginal sådan. Noe Donaldbrus med skummende grove bobler. Volatil eldet nese med assosiasjoner til 15 år gammel rød burgund. Uelegant stil og det blir ikke bedre da den har en bitter hard hale som ettersmak. Sitter ikke godt i munnen. Denne tror jeg ikke går noe steder. 80 poeng.
Fra scalawine.com:
This small single domaine champagne producer presents us with striking and original wines. They are not simply ‘de nos jours’ in the ‘small grower’ movement. Even within that sometimes hip and fashionable milieu, the champagnes made here are starkly-etched and assertive in a way that makes them stand out. If you want your ear close to Champagne’s ground, you need to taste these wines. We recommend them.
David Léclapart’s nearly 3ha are divided over 22 ‘parcels’ of vines, all of them within the east-south-east facing village of Trépail on the eastern edge of the Montagne de Reims. Even the village has an air of taciturn peace and eery isolation compared to the swankier grands crus of the Montagne. The first wines he made successfully after a couple of ‘experimental’ years, were from the 1999 harvest, having returned to the third-generation family domaine from biology and agronomy studies and a two year stint of responsibility for biodynamic viticulture at Champagne Leclerc Briant. He is committed to biodynamics with none of the cherry-picking pragmatism of other single estates drawn to the practical organic aspects of vine working but faced with the wet and cool climate of Champagne and the diseases it can bring, often use chemical treatments to save crops from fungus and rot. And who can blame them.
The fact his annual average production of roughly 11500 bottles is a slice smaller than it could be from three hectares, even allowing for the 30% of the crop he sells to the ‘négoce’, suggests he both restricts yields to get increased ripeness and that he loses grapes others might use chemicals to save. Léclapart’s apprenticeship in biodynamics at Leclerc-Briant made him a firm believer in the methods and were a condition of his work when he took over from his parents in Trépail. At first he used solid compost preparations 502-7 made at Champagne Fleury in the Aube but now makes his own sprays from horn manure. The estate is Demeter (2000) and Ecocert (2001) certified.
The wines here are not just the expression of monocru Trépail. Trépail itself is anomalous in Champagne. It shares with next door neighbour Villers-Marmery, a near complete planting of Chardonnay while the surrounding Montagne de Reims hugely favours Pinot Noir as its greatest expression. Trépail, which is rated 95% échelle ‘premier cru’ boasts some 89% Chardonnay to 11% Pinot Noir and this is mirrored in Léclapart’s 90/10 ratio too. In this sense, Trépail is more like the Côte des Blancs than the Montagne. Nearly all David Léclapart’s champagnes are 100% Chardonnay Blanc de Blancs, the Pinot Noir used only for a rosé champagne and a still Coteaux Champenois.
Both Villers-Marmery and Trépail, next door communes on this eastward facing U-end of the Montagne de Reims, were once far and away planted with a majority of Pinot Noir, just like the rest of the Montagne. But both villages were never rated for Pinot Noir as much as the other great names such as Verzenay, Bouzy or Ambonnay. No doubt it rankled. In 1944 both villages were rated only 80%, not even enough for ‘premier cru’ status compared with their surrounding starrygrands crus neighbours. The immediate post war years were also a time of great replanting and reorganisation of the vineyards across all Champagne, the ‘second cycle’ of vines after the great replanting post phylloxera in the 1920s. There were subsidies being offered for planting Chardonnay and both villages made the switch to this grape, mindful too that the great spring frost risk to early budding Chardoonay was lessened by the warmer eastern-facing slopes they had, just as it is on the Côte des Blancs. They’ve never looked back. In 1985 the two villages were promoted to 95%, premier cru.
Trépail’s and Viller-Marmery’s chalky clay marl with pockets of sandstone, sands and silty deposits over the chalk bedrock makes for strikingly individual Chardonnay which may have mutated slightly in its glorious isolation. It is noted for making a very intense, pepper-spice flavoured wine. The big houses seem to love the distinctive Chardonnay for their blends from this two village Montagne outpost, notably Krug and Veuve Clicquot who have extensive holdings of Chardonnay here. Champagne Duval-Leroy made the 1998 iteration of its Authentis cuvée solely as a Blanc de Blancs Trépail wine.
Tending the vines, as with the best single estate growers, is David Léclapart’s highest priority. This is making champagne ‘inside out’ compared to the big houses, instead of starting from the house style and the question how to make wines just the same every year and working back from there. Léclapart begins from the position: how do I make the greatest possible wine I can in the different conditions of each year, no matter how much the finished wines differ? The principles prize making the still wine vins clairs as ripe and as concentrated as possible, no less so than if making a non-sparkling table wine. The alleys are grassed against erosion and to drive roots deeper from competition and also to devigorate foliage and yield. Soil composting for high bacterial activity and mineral retention in the root zone is meticulous. David says Trépail’s soils are relatively cold with clay and stones above the chalk which adds structure and power to the wines.
The winemaking uses a mix of enamelled steel vats (not stainless steel) and barrels, depending on the cuvée. He bought most of his barrels from Leflaive in Burgundy in 98/99 when 3-4 years old and they are now almost all 16 years old. Each wine is from a single year but the labels are undated as they are not aged the minimum three years vintage champagne must have. I certainly believe Léclapart should age his cuvées longer on the second lees to achieve even more complexity, even if it means doing it in stages to keep cash flow up. In the meantime, the year of each bottling is on the back label after the letters LV, eg LV04 is a 2004 bottle. Malolactic is not induced or stopped but generally happens. Only natural yeasts are used for the first fermentation. There is no fining or filtration or cold stabilisation. A sign of his ripe grapes is that he has only chaptalised in 2001, 2007 and 2007 – all difficult years. All of the wines are ’brut nature’ – that is with nil dosage. Sulphur is low – generally no more than 35mg/L.
Four cuvées are made. All of them have ‘A’ initial to denote the completely new start David made in 1998. L’Amateur, entry level if you like, is made completely in steel tanks. L’Artiste is made 50/50 wood and steel. L’Apôtre (‘The Apostle’) is the top wine and made completely in barrels. A rosé saignée is also made, L’Alchimiste.
Champagne Brut La Grande Annèe Bollinger
2004, 2002, 1999, 1990, 1989 & 1985
Cuveèn har en stil som er vanskelig å mislike. Den innfrir både som aperitif og til mat. Med sin vel polerte harmoni og gode munnfølelse kan den mangle litt karakter, men pga. godt håndverk i kjeller stimulerer den t.o.m. den kresne vinentusiast.
2004 viste seg tydelig fram med fat på nesa. Rik frukt, med vel mye dosage. Kompleks munn og god mousse. Men nesa skjemmer endel. Flere andre 2004 viser mere mineralitet, som her blir overskygget av litt klumsete eikebruk. 89 poeng.
2002 En helt annen champis enn 2004. Mere elegant, mere syrlig og i et lagringsformat av dimensjoner. Ultraklassisk, slank og presis. Lineær og saltaktig på mineralitet. Frisk fra start til slutt med lang ettersmak. Dette kommer til å blir bra ! Løp og kjøp ! 94 poeng.
Vinmøte Knut. 24.11.11; Slankere i stil, presumtivt enklere champagne, men det er det ikke ! Mere presis og punch i frukten. Frisk og den virker fremdeles ung. Vi mente dette var bl.d.bl ! Lang ettersmak. Elegant GA. Syrlig med litt bittert kalkaktig preg. God energi. Et surt og frisk bitt. Bør fortsatt lagres. Klassisk stil. 90-92 poeng.
Christer; Pale golden, tiny bubbles. Minerals, tighter, apples and pear peel. Fresh acidity, lively, nuts and butter starting to appear, refined and long. 92
Aÿ (or Aÿ-Champagne) is one of two grand cru villages in the Vallée de la Marne, the other being Tours-sur-Marne, a riverside town associated with a small collection of vineyards which lie higher up the slope away from the alluvial soils. There are around 50 hectares of vines, about two-thirds Pinot Noir, and it is not a highly regarded grand cru. Just a little further downstream, however, is the aforementioned Aÿ, an important grand cru both in terms of its vineyards and also in playing host to the offices and facilities of a number of leading Champagne houses - including Bollinger. The vines account for about 350 hectares, so this is a sizeable vineyard, and are dominated by Pinot Noir, which account for around 80%. They run east, back up the riverside above Mareuil-sur-Aÿ (where Bollinger have a large receiving and fermenting facility) towards Mutigny and Avenay-Val-d'Or, and also to the west, towards Dizy. The aspect is superb, many of the vines enjoying a south and south-west facing position, including the Côte aux Enfants, a lieu-dit in the centre owned by Bollinger which is used as a source of Pinot Noir for blending but, as is the case with Bouzy, can also be found as a still red wine.
1999 Mere gylden på farge. Noe snev av kork på nesa. Som kanskje bidrar til at den er relativ stum både i nese og i munnen. Endel dosage fornemmes her også, men relativt godt integrert vs. 2004. Det viser jo at cuveen nok "spiser" sin ungdommelighet relativt raskt. Noe kort og snill og mangler snerten til 02, 90 poeng.
Vi likte bedre denne på Champissmaking "vinforum" i Ullevålsveien 14.11.09:
Mere gylden farge. rik og kremet munnfølelse. tydelig pinot, harmonisk, en frisk og deilig champagne. Bra autolysepreg, gjær og klassisk munn. 63% pinot. En veldig aromatisk og deilig champis, super og vinøs. 95 poeng.
1990 Veldig østers og sjøvann på nesa og i en tydelig utviklet stil. Noen mente dette var en ødelagt flaske, men jeg var ikke enig. Bra mousse, litt tynn frukt og champagnen utviklet seg positivt i glasset. Men den holdt seg på den slanke og lette siden. Noe som ikke er helt forenlig med årgangens kvalitet. Vi har i Vinklubben drukket bedre flasker av denne, men det kan også tyde på at Bollingers champagner utvikler seg raskt. 92 poeng.
Champagne of the Year kåringen mai 2010: lysere strågul farge med en vinøs og utviklet tone. En rik kremet champagne som mister endel mousse i glasset. Mørkt fruktmateriell med Pinot og litt alkoholsniff i nesa. En voldsom solid champagne som nok de fleste liker. 95 poeng.
Fra Auzine;
Nästa vin hade en ljus roséton, utan att vara en roséchampagne. Här mötte en helt annan näsa, och mina doftassociationer kanske får skyllas på bubblorna. Här finns cognac som nog hör samman med den oxidativa stilen med lite röda äpplen, men jag har också noterat citrus, cassata, bättre hårspray som sedan omtolkas i nougat och dulce di leche. Vi talar med andra ord mognad. I munnen evighetslång, med mineraler, kryddor, smör och citrus (Bollinger Grand Année 1990)
1989 Denne er også utviklet, men i en annen penere stil. Mere renskåren på nesa i et klassisk snitt med gjær og autolyse. God friskhet med epler og ivrig mousse. Bedre fruktkvalitet enn i 1990 ? Dog noe oksidativt preg med snev av karamell og honning. Men den kler det. En overraskende bra 1989, Kan det være at den utvikler seg bedre enn 1990 ? 93 poeng.
1985 Noe mere gylden på farge. Frisk og god intakt syre. Frisk mousse, men mangler fruktkjerne og støtte i munnen for et lengre løp. En elegant og fin champagne, men grenser opp mot noe metall og enkelt. 91 poeng
Champagne Xtra Brut R.D, Bollinger
1996, 1988 & 1985
1996 Blank, frisk og ivrig. Dette er en stålpåle av en vin som ikke har utviklet seg mye de siste 5 årene. En optimal og ren flaske. Nesten litt grønn, anemisk og undermoden i uttrykket vs. den klassiske litt fetere Bollinger stilen, men under syrligheten fornemmes mye og god frukt. Men vil den ende opp som batterisyre ? Ultrafrisk og klassisk. Klinisk, pur og det vil bli interessant å følge denne. Har noen flasker i kjeller`n. 94 poeng.
1988 Gjær, autolyse, utviklet, moden og gylden. Denne har vi drukket mange av i Vinklubben og synes egentlig den har smakt ganske likt de siste 10 årene. I sin oksidative stil utfordrer den munnhulen hele veien med en rik og solid 88-frukt. Whiff av kaffe, kanskje litt uren nå, men det bidrar til at den kommer fram som en ganske spennende og karakterfull champis. Noen mente denne flasken ikke var optimal. Jeg var litt uenig i dette, 88 RD er spesiell og denne kan nok fortsatt lagres. 93 poeng
1985 (65% Pinot Noir - 35% Chardonnay) Pen og frisk, overraskende god munnfølelse med fin balanse. Utviklet med litt honning og nøtter. Lite oksidativ vs. 1988. Seduktiv, elegant, men igjen denne litt lette 85 frukten som kanskje ikke holder så mye lengre.. Mister endel mousse i glasset. Men deilig og vinøs. Den drikker optimalt nå ? 92 poeng.
Champagne Brut La Grande Annèe Rosè, Bollinger
2002 & 1979
2002 Lys lakserosa, frisk og litt bruspulver. Mister endel konsentrasjon og en helt annen stil enn den hvite Grande Annèe 02. Jeg er ikke noe stor tilhenger av rosè champagne, men jeg fortsetter å prøve ! Og det er relativt mystisk for meg hvorfor rosè skal være dyrere enn vanlig "hvit" årgang. 89 poeng.
1979 Morsom nese med herreskuff og kaffe. Moden, lett bitter ettersmak, noe tanniner som tørrer endel i munnen. Holder seg godt for alderen. 87 poeng.
La Cote aux Enfants Coteaux Champenois 2009, Bollinger
Stram, grov og rustikk. Noe undermoden og grønn, litt stilkete og mangler sjarmen til f.eks. en rød god burgund. Noe parfymert, noe rød genuin Loire over dette. Funker ikke alene, men som en rosè-tilsetning er det nok behov for struktur og ryggrad. Men når en slik rødvin blir brukt som tilsetning kan jeg forstå at jeg ikke blir stor fan av rosè ! 82 poeng.
Champagne Special Cuvèe Brut (1970-tallet), Bollinger
Røde norske plommer som etterhvert går over i "plomme i Madeira". Tydelig utviklet og lite mousse. Mere artig enn god. Men den har holdt seg relativt godt. Dosagen idag på Special Cuvèe er ca. 7-9 g/l. Denne hadde nok mer. 85 poeng
Champagne Blancs de Noirs Vieilles Vignes Francaises Brut, Bollinger 2004, 2002, 2000 & 1999
2004 Mye mousse. Lukket, men det fornemmes uendelig kraft bak det hele. Lang ettersmak med tørrende tanniner. Må lagres. Intens og vellykket 2004. Men prisen på kr. 3 724,50 på CC Vest blir mye. 94 poeng
2002 Igjen mye mousse, men denne er mere åpen i nesa. Mere karakter med nedfallsepler, mye bitterstoffer, men ikke den tørrende finishen som 04 hadde. Unik i stilen, må lagres og den kan oppføre seg litt vanskelig i munnen nå. Men en uendelig lengde, konsentrasjon og viser årgangens styrke samtidig som dette er vinmakerkunst på høyt nivå. Om den er verdt kr. 6 000,- er noe annet.
97 poeng og utvilsomt kveldens beste vin for meg.
2000. Brent toastet fat på nese. Noe karamell og en veldig "giving" nese. En litt kremet stil og ganske tilgjengelig for konsum nå. Her kommer Pinot Noir "snillheten" og vinøsiteten mere tydelig fram. Animalsk, noe hengt kjøtt og dyrepels. Skal den være slik ? 92 poeng.
1999 Frisk, intens og lang. Litt lukket med en ivrig og lekende mousse som kiler ganen hele veien. Allehånde og nellik, en krystallklar og superelegant champagne som tåler ytterligere lagring. En kledelig bitter touch på ettersmak. Jeg liker den lette reserverte, men samtidige solide stilen.
96 poeng
